Tekst og illustrasjon: Lene Ask
Forlag: Gyldendal 2011og 2012
Anbefalt av Frida Aune Forland
Jo og Jenny i svømmehallen og Jo og Jenny på sykehuset
Lene Ask kjenner dere fra bøkene om familien Rotle. Hennes
nye bildebokserie om tvillingparet Jo og Jenny, er gjenkjennelige fortellinger
fra barns hverdag med stort rom for identifikasjon. Dette er et godt tilskudd
til stammen av gjengangere, som Karsten og Petra, Lillesøster og Emma og Thomas,
som fortsatt leses i filler.
Tvillinger er fascinerende. To mennesker som er så like, men
likevel helt forskjellige individer. Mange har vel drømt om hvordan det måtte
være å ha en tvilling. En som er akkurat like gammel, nesten helt lik deg selv,
en lekekamerat som alltid er der. De to første bøkene tematiserer ulike aspekter
ved det å være tvillinger på godt og vondt.
Forvekslingstematikk byr på mye moro i Jo og Jenny i
svømmehallen. Boken begynner med å fortelle hva det betyr å være
tvillinger. Vi får se hvordan de ligger sammen inne i mammaens mage og får
vite at de er like, men likevel forskjellige. I svømmehallen er
jentegarderobe og guttegarderobe et aktuelt tema. Jo er for liten til å gå i
guttegarderoben alene, derfor må han være med mamma og Jenny i jentegarderoben.
For at han skal slippe å være flau blant de nakne damene, finner Jenny på at de
skal bytte badetøy slik at Jo blir Jenny og Jenny blir Jo. De er så like at
ikke en gang mamma ser at de har byttet. Det viser seg også at det å låne
identiteten til den andre gjør at de tør å utfordre seg selv til å gjøre nye
ting: « … når Jo er meg, må han hoppe selv om han ikke tør.»
Ikke overraskende viser erfaringer
fra barnehagen at illustrasjonene av hele nakne menneskekropper i garderoben
vekker stor interesse. Mange lar seg fascinere av det. Men først og fremst er
dette en bok om forskjeller og likheter, og om å dra i svømmehallen, som barna kan
kjenne seg igjen i på flere måter.
Tvillinger opplever de samme utfordringene som andre søsken.
Bok nummer to, Jo og Jenny på sykehuset,
handler om det å måtte dele oppmerksomheten fra de voksne. Litt ekstra hverdagsdramatikk
blir det når Jenny dytter Jo ned fra mammas fang slik at han skader seg. Det
blir blod og han må på sykehuset.
Jenny får ha mamma for seg selv en liten stund, men når
kvelden kommer er det rart å ikke ha Jo liggende i sengen ved siden av. Den
dårlige samvittigheten kommer snikende, og mamma må komme for å trøste.
Boken ender veldig pedagogisk med en unnskyldning, men Ask lar
illustrasjonene tale for seg selv uten andre forklarende kommentarer enn de korte
replikkene som utveksles. Hun får på denne måten formidlet en universell
erfaring i klartekst, uten at det oppleves klisjéaktig og banalt for leseren.
De to bøkene har et felles visuelt uttrykk. Illustrasjonene
på innsiden av permen antyder bokens tematikk med og plaster og blod i boken
om sykehuset, og badedrakt og badebukse som antyder bading, men også to ulike
kjønn, i boken om svømmehallen. Forsatsbladet er dermed et godt
utgangspunkt for å introdusere noen fokusord før man leser boken. Bøkenes fargerike illustrasjoner har en enkel og tydelig
strek. Horisontale linjer og harmoniske fargekombinasjoner skaper et inntrykk av trygge
og koselige omgivelser. Fotograferte flater som noen steder er klippet inn i
illustrasjonene, for eksempel en rutete bordduk, tapet på veggene og stoffet i
morens kjole, tilfører dybde og variasjon i bildene. Mennesker og omgivelser er
fremstilt forenklet, men realistisk, med tydelige referanser til norsk
virkelighet. Ambulansen som står parkert utenfor sykehuset ligner for eksempel en
virkelig ambulanse.
Illustrasjonene er handlingsmettede. De fotografilignende
utsnittene kan gi inntrykk av å se handlingen gjennom en kameralinse, eller som
en bildeserie i rutene på en filmrull. Lene Ask er også kjent som
tegneserieskaper og billedbøkene hennes er nært beslektet med tegneserien.
Handlingen kommer først og fremst frem gjennom bildene. Teksten veksler
mellom direkte tale i snakkebobler, og kommentarer nederst eller øverst på
siden som bekrefter og utfyller det vi ser i bildet. Humoristiske detaljer
er lagt inn i illustrasjonene uten at det kommenteres i teksten. I oppstyret rundt Jo når han har falt og slått seg, viser for eksempel illustrasjonen en Pappa som kommer løpende inn i stuen med buksene på knærne. På sykehuset henger det en lapp på oppslagstavlen: «Trenger du
noen å snakke med?»
Lene Ask kan kunsten å skape en visuell fortelling, derfor er bøkene også godt egnet til lesing med barn som snakker lite norsk.
